Nordmarka fra Grua til Grefsen

For oss som bor i Oslo er Nordmarka et perfekt område for langturer også om sommeren. Mulighetene er mange og denne turen fra Grua til Oslo er kun et alternativ.

Turen følger stort sett sti hele veien fra Grua til Brekke ved Kjelsås, og går over en rekke flotte koller og utsiktspunkt.

Tores tur
Siden jeg bor ikke langt fra Grefsen stasjon, er det enkelt å ta toget til Grua. Avgangen kl 07:14 på hverdager kommer til Grua kl 07:59 og er et bra utgangspunkt. I helgene i sommerferien går ikke denne avgangen og det gjør det noe mer komplisert.
Det er overskyet og har regnet morgenen 5. juli 2011 og tåka henger ned på de høyeste kollene rundt Grua.
Jeg finner veien forbi skolen og opp til alpinbakken på Grua. Stien går i skitrekket der skålene henger klar til neste vinter, og fortsetter inn i skogen på toppen av kollen.

Alpinbakken på Grua er en naturlig start..

Alpinbakken på Grua er en naturlig start..

Stien passerer bolighus, gårder og den nedlagte Muttagruven. Det går jevnt oppover fra starten (371 moh) og noen korte strekninger langs vei og på smale stier til første høydepunkt på ca 520 moh. I starten har jeg flere steder nytte av GPS-en, da blåmerkingen er litt så som så, og stien er smal og sauestiene mange. På toppen av åsen passerer stien idylliske Sveavann og Beltern.

Sveavannet.

Sveavannet.

Beltern.

Beltern.

Mylla dam.

Mylla dam.

Etter nesten en time er jeg ved Mylla dam, og kan begynne på stigningen til Bislingen seter og videre til toppen av Bislingen og den nedlagte skistua. Vinduene er alle ødelagte og stedet gir ikke inntrykk av at det kan reddes. Det har da også vært noen planer om å bygge stort hotell på stedet, men så langt er heldigvis planene ikke gjennomført. En sanering av stedet kunne likevel vært bra.

Bislingen fjellstue.

Bislingen fjellstue.

 

Bislingflaka består av mye myr og stien går over myrene. Jeg har klart å holde meg nokså tørr på føttene så langt, men nå er det slutt. Skoene fylles med vann flere ganger, men etter hvert blir stien tørrere på vei ned mot Ålsjøsetra.
Deretter er det opp igjen mot Kollern, men et stykke borte på kollen er jeg på full fart ned mot Trantjern. Jeg har passert stikrysset uten å se det, og en kikk på GPS-en viser at riktig sti er 700 meter til venstre, eller et par km tilbake. Jeg velger korteste vei og bakser opp gjennom småskog og små myrer og lurer etter hvert på om det ikke ville vært bedre å løpt tilbake.
Oppe på ryggen igjen går det greit videre over små myrer og rundt små vann før jeg når Kollern.

Kollern er ikke høyeste, men har flott utsikt i mange retninger.

Kollern er ikke høyeste, men har flott utsikt i mange retninger.

Litt vanskelig er det å finne stien ned fra toppen, men etter et par forsøk
er det bratt, men god sti.
Videre ned på en skogsbilvei og ut på veien mot Tverrsjøen. Det er ingen naturlig sti å følge til Pershus-fjellet som er neste stopp. Jeg følger derfor veien til Tverrsjøstallen og videre sydover til stien tar av.
Stien over Pershusfjellet ble ryddet for ti – tolv år siden, er nokså smal og lite brukt. Det er synd, fordi det er en flott tur over den markerte fjellryggen, med vid utsikt og mange artige detaljer.
Østsiden har gammel furuskog med betydelig urskogpreg.

Pershusfjellet har flott furuskog.

Pershusfjellet har flott furuskog.

Stien går opp og ned over Pershusfjellet, men etter hvert går jevnt nedover og stien kommer ut på veien til Finstad og videre på en brei og fin sti mot Finnerudsetra.
Setra ligger spredt i skogen ikke så langt fra Spålen og det går en slags kjerrevei videre ned mot Katnosa. Det er lett og løpe og varer ikke lenge før jeg står ved oset av Spålselva ved Katnosa. Det er blitt midt på dagen, og jeg velger å ta en rast med vask og tørk av føtter og dagens lunsj.
Stien videre er smalere igjen og går via Fagerlisetra. Det er hugget godt i skogen rundt denne setra, så det er godt utsyn.

Fagerlisetra.

Fagerlisetra.

Fagerlisetra ligger ikke langt fra Katnosdammen som Turistforeningen driver.

Katnosdammen, en av Turistforeningens hytter i marka.

Katnosdammen, en av Turistforeningens hytter i marka.

Fra Katnosdammen går det en kjerrevei til bilveien sydover. Jeg gjør et forsøk på å finne en sti som er markert på kartet og går i retning Kjerkeberget, men må gi opp og ta stien over mot Sandungen. Stien passerer Kjerkeberget på et stykke avstand, og stien opp går først av lenger sør. Jeg velger å ta korteste vei opp gjennom skogen, og med litt hjelp fra GPS-en, går det nokså greit.

Kjerkeberget, Oslo kommunes høyeste og nordligste punkt.

Kjerkeberget, Oslo kommunes høyeste og nordligste punkt.

Fra Kjerkeberget (631 moh) er det meget god utsikt sør og østover. Jeg forsøker å se til åsene rundt Oslo, men er ikke sikker på om det er noen kjente koller jeg kan se. Det er dessuten ei bu som ser ut som et slags utkikkspunkt på toppen. Kanskje den har vært brukt til brannvakt?
Stien ned sørover er grei, og det varer ikke lenge før jeg er nede til Sandungen gård, passerer brua over elva mellom Vesle og Store Sandungen.
Deretter er det opp igjen mot Sandungskollen og Kikut-toppen, først langs kjerrevei som jeg gjenkjenner som skiløypetraseen, men etter hvert på smal og noe våt sti. Stien går langs ryggen med god utsikt vestover og etter hvert sørover, før den når Kikuttoppen.

Kikkuttoppen.

Kikkuttoppen.

Herfra gjenkjenner jeg Grefsenkollen med bebyggelsen i det fjerne og kan endelig se dagens mål. Jeg løper ned stien mot Fyllingen uten å ta turen bortom Kikutstua og gleder meg heller til en brus på Kobberhaugshytta. Stien er god og brei og det er lett å unngå våte partier. Her har jeg løpt ofte før, og det hjelper på motivasjonen.
Men Kobberhaugshytta er stengt for oppussing så det blir med vann og medbrakt kjeks, før jeg tar stien videre ned mot Lørenseter og Ullevålseter. På Ullevålsseter bommer jeg på åpningstiden, da klokka er blitt 1730, og hytta stenger servering kl 1700.

Pause på Ullevålsseter.

Pause på Ullevålsseter.

Det blir mer vann, kjeks og sjokolade før jeg tar veien ned mot Store Åklungen og stien langs skiløypa gjennom Skjervenmarka og korteste vei mot Brekke. Brustørsten er merkbar og beina kjennes lite greie etter mange mil på sti. Ved sjutiden er jeg hjemme på Grefsen og kan ta den velfortjente colaen.
Lang og fin tur med enkel logistikk for oss som bor i Oslo!

Fakta

Turistforeningen har merket stiene fra Grua og med få unntak helt til byen.

  • Turen er ca 61 km målt delvis med GPS og delvis på kart og har 1800 høydemeter stigning.
  • Turen består av 6,5 km på grusvei, resten på sti. Stien varierer mellom meget god og dårlig.

Alternative ruter

Min tur hadde som målsetting å følge sti mest mulig og få med seg flere høye koller på veien.

Hvis man foretrekker vei, kan turen gjøres kortere og enklere. Det er også mange andre alternativer underveis.

Over Bislingen blir det mye løping i myr og stien fra Mylla til Åssjøsætra er nok et godt alternativ. I stedet for Bislingen f.eks. ta turen opp på Svarttjernhøgda, Nordmarkas høyeste punkt.

Man kan gjøre turen lenger ved å følge den gamle traseen til Nordmarka Ultra Challenge, og dra over “Maridalsalpene” og gjennom Lillomarka til Grefsen.

Estimert tidsbruk

Min estimerte tidsbruk for turen er 11 timer + pauser.

Estimatet er basert på 8 km/t + 1 ekstra time pr 600 m stigning.

Mobildekning

Så vidt jeg vet er det dekning på hele turen.

Turbeskrivelser

Turbeskrivelser og kart fins på www.ut.no.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *